Folkejournalisten hadde gleden av å høre Torbjørn Røe Isaksen på radioens morgensending for en stund siden. Isaksen er som kjent en av dem kan komme til å gjøre karriere i Høyre når han blir litt eldre. Isaksen har markert seg som en hissig, veltalende debattant, litt utpå høyresiden i Høyre. Han har retorisk enkle svar på spørsmålene han får, er uredd, og kan nok statsvitenskap til å vite hvem han bør snakke til for å vinne stemmer.
Torbjørn Røe Isaksen ble i intervjuet bedt om å kommentere Erna Solberg som partileder, jfr. de dramatisk dårlige resultatene på meningsmålingen i mai.
Åpenhjertige Isaksen svarte at Erna ikke var karismatisk og at hun ikke var god i TV-debatter. Skulle han derimot si noe positivt om henne, måtte det være at hun var usedvalig tykkhudet, altså godt rustet til å ta i mot kritikk. Han misunte henne ikke det hun sto oppi nå, sa Isaksen slangeaktig deltagende.
Hva skal man med fiender, når man har slike partifeller? Det sies at man skal vende det negative til noe positivt dersom man blir bedt om å beskrive sine negative sider for eksempel på et jobb-intervju. Det Isaksen gjør her, er det tvert motsatte. Han får partilederen sin til å framstå som en venneløs idiot, tykkhudet, ukarismatisk og uten evne til å ta partiets misnøye innover seg. Isaksen framviser et skoleeksempel på Høyre i fri dressur. Partiet skryter på seg høyde under taket og rom for fri debatt, men i praksis framstår de som et parti i oppløsning, som spiser sine partiledere når motgangen rammer dem.
Også vi som ikke stemmer på høyrepartier trenger et sterkt Høyre. Et sterkt Høyre virker disiplinerende på Fremskrittspartiet, og kan gjennom sin verdikonservativisme fungere som forsvar for velferdsstaten.
Derfor liker vi ikke å se Isaksen gjøre kål på partilederen sin på denne måten. Tiden er inne for å samle troppene, tiden er inne for å snakke alvorlig og vennlig om hverandre. For Høyre har helt andre og viktigere problemer enn Erna Solberg. Torbjørn Røe Isaksen er ett av dem.
