Han hadde øvd lenge foran speilet for at uttalelsene til pressen skulle virke ekte og troverdige. Men flau var det jo all grunn til å være. Her hadde han lyktes i å få Jagland ut av landet og sparket ham opp til en kremjobb i Brussel uten politisk innflytelse. Hvem hadde trodd at den forviste skulle returnere på denne måten?
Med 36,9 prosent av Nobelkomiteens stemmer hadde Thorbjørn tatt Jens på senga, og sørget for et presidentbesøk på premisser som fikk statsministeren til å krympe seg. - Han er som et barn, tenkte Jens fortvilet i høstsola.
Alt hadde skjedd så fort, faktisk før Stortinget rakk å konstituere seg. Thorbjørn hadde ikke snakket med noen underhånden, ihvertfall ikke med statsministeren. Dette var en utnevnelse helt i Jaglands ånd. Svulstig. Pompøs. Forelsket. Egenrådig. Tankene kvernet mens Jens strammet slipsknuten. Han tenkte på hva Dmitrij hadde sagt.
Russiske Medvedev hadde nemlig forstått hvordan det hang sammen. Alle hadde ventet at han straks skulle kommentere fredsprisutdelingen, men han sa ingenting om Obama. Den unge statslederen gratulerte bare Stoltenberg med åpningen av nytt Storting, en forvirrende og skadefro gratulasjon, tenkte Jens - som om han ville si: Dette hadde aldri skjedd hos oss, Jens. Aldri.
Det knaset i grusen mens han beveget seg mot pressefolkene som sto og ventet. Jens svelget et par ganger og så motløst ned på lakkskoene sine: - Så du trodde du var kvitt ham, men så var det ikke sånn. Han kom tilbake. Han vil alltid komme tilbake.
Jens rettet blikket besluttsomt mot mikrofonen og tenkte: - Fan. I kveld skal jeg drikke meg full med Jonas.
