folkejournalisten

Mot slutten for britisk injurieturisme

2010-03-24T21:55:00.004+01:00

Det kan gå mot slutten for utviklingen der utlendinger reiser injuriesak i Storbritannia når de føler seg krenket av uttalelser fra journalister, forskere eller humanitære organisasjoner. Et nytt lovforslag er på trappene som kan gjøre det vanskeligere å få gjennomslag i slike saker.
Storbritannia har lenge hatt en så restriktiv injurielovgivning, at oligarker fra øst-Europa, amerikanske filmstjerner og andre velbemidlede har sett seg tjent med å dra dit for å gå til sak. Human Rights Watch ble tiltalt i London av en mistenkt bak folkemordet i Rwanda etter å ha omtalt ham i en rapport de skrev. En radiolog ble trukket for retten etter å ha reist forskningsmessig tvil om produktene til General Electric på en vitenskaplig konferanse.
Endringene som er på trappene kan gjøre det lettere for kritiske journalister å gjøre jobben sin i Storbritannia. Det kan også bli vanskeligere for utlendinger i hele tatt å få reist slike saker på britisk jord.

Se for eksempel

http://www.nytimes.com/aponline/2010/03/23/world/AP-EU-Britain-Libel-Tourism.html?_r=2&ref=news
http://www.rcfp.org/newsitems/index.php?i=11336

Siste akt for Schøyens magiske boller

2009-11-18T21:25:00.014+01:00

Avisa Guardian har fått tak i hele rapporten som omhandler Martins Schøyens "magiske boller". Guardian skriver at rapporten knytter britiske akademikere til tyvegods fra Babylon.

Rapporten ble funnet i arkivet til Overhuset, og ble faktisk omtalt i Overhuset av lord Renfrew i slutten av oktober (se lenke nedenfor). Det hører med til sjeldenhetene at en nordmann får kritisk omtale i det britiske overhus.
Rapporten ble utferdiget i 2006, men holdt tilbake gjennom en juridisk avtale mellom Martin Schøyen og University College of London (UCL) som oppbevarte bollene.

Brennpunkt laget i 2004 en omfattende dokumentar som blant annet tok for seg 600 "magiske boller" som befinner seg i Schøyensamlingen. Bollene er mer enn 1500 år gamle. De har inskripsjoner på innsiden, og var verdt mer enn 24 millioner kroner i 2004.

Bollene ble oppbevart på UCL for at vitenskapsfolk skulle få forske på dem. Disse forskerne har aldri benektet at bollene stammet fra Irak, men egne bestemmelser i FN sin sanksjonsordre mot Irak fra 1990 og 2003 gjør det ulovlig å handle med antikviteter fra Irak, dette for å hindre plyndring, skriver nrk.no.

Brennpunkt hadde kilder på at bollene ble gravd opp i 1992 og 1993, altså etter at sanksjonsordren ble innført. Schøyen selv har imidlertid framvist en uspesifikk eksportlisens for forsendelse fra Amman (Jordan) til London, men dokumentet viser ikke hvordan bollene kom inn Jordan.

I 2005 sa UCL at de ikke ville returnere samlingen til Schøyen før han kunne bevise at han var legitim eier av den. En rapport ble altså utferdiget, men da den endelig forelå, ble det lagt fullstendig lokk og hemmelighold på saken. Konklusjonene i rapporten lekket imidlertid ut, og fikk noe omtale.

Nå foreligger altså rapporten i sin helhet, oppsporet i arkivet i Overhuset. Dokumentet er på nesten 100 sider. Guardian skriver at forskerne bak rapporten tror bollene med stor sannsynlighet er tatt ulovlig ut av Irak, og konkluderer med at de bør leveres til politiet.

Da forskerne bak rapporten i 2007 fikk munnkurv mot å uttale seg, hadde UCL gitt en kompensasjon av ukjent størrelse til Schøyen, skriver Guardian. UCL uttalte da at Schøyen var den rettmessige eieren av bollene.

Arkeologen lord Renfrew ber Irak kreve bollene tilbake. Han sier det er viktig at rike samlere og museer slutter å kjøpe plyndrergods. Professor Peter Stone medgir at bollene nå har mistet 70 prosent av sin arkeologiske verdi fordi de er tatt ut av konteksten de opprinnelig befant seg i. Han sier det er viktig å stoppe handelen med plyndrergods, og siterer US Marines på at penger fra slik virksomhet blir brukt til å finansiere ulovlig våpenhandel.

kilder:
http://www.guardian.co.uk/world/2009/nov/08/british-link-stolen-treasures
www.museum-security.org/?p=3028
www.lootingmatters.blogspot.com/2009/10/ucl-and-incantation-bowls-lord-renfrew.html
www.schoyencollection.com/news.html (her redegjør Schøyen selv for de magiske bollenes proveniens)

Dette er Schøyensaken:
2000: Nasjonalbiblioteket (NB) inngår avtale med Martin Schøyen om å publisere deler av samlingen på NBs nettsted. Schøyen tilbyr staten å kjøpe samlingen for 600 millioner kroner.
2001: Taliban sprenger Buddha-statuene i Bamiyan. Schøyen sier han har reddet verdifulle skrifter fra Afghanistan. Disse viser seg å være kjøpt i London i 1993-94.
2002: Schøyen vurderer nå verdien på samlingen til 850 millioner kroner. Fiskeriministeren vil at staten skal kjøpe. Utenlandsk presse begynner å debattere samlingen.
2003: Afghanistan ber om å få afghanske manuskripter tilbake. Kulturministeren sier hun ikke kan hjelpe, pga manglende lovhjemmel på det tidspunktet.
2004: Brennpunkt lager dokumentar om Schøyensamlingen, og dokumenterer feil eierhistorie på flere manuskripter. Saken med de magiske bollene får bred dekning. (NRK stevnes for PFU, blir senere frikjent.)
2005: En gruppe nedsettes for å finne ut hvor de magiske bollene egentlig kommer fra. Lekkasjer antyder at de kan komme fra Irak, og at de er ulovlig utført. Schøyen krever rapporten taushetsbelagt.
2002-2007: bladet Museumsnytt og flere antyder at en del av gjenstandene i samlingen som står oppført uten eierhistorie kan være plyndret og ulovlig utført fra Irak. Ber Nasjonalbiblioteket avslutte samarbeidet med Schøyensamlingen. Samarbeidet opphører, (men Nasjonalbiblioteket lenker fortsatt til samlingen.)
2009: Schøyens magiske boller blir tatt opp som sak i det britiske overhuset. Lord Renfrew sier de er plyndret fra Irak, og at Schøyen bør gi dem fra seg. - Det er skandaløst at irakisk kulturarv blir behandlet på denne måten, sier Renfrew(se lenke). Guardian finner hele rapporten i overhusets arkiv.

Hevneren

2009-10-10T11:01:00.012+02:00

Han hadde øvd lenge foran speilet for at uttalelsene til pressen skulle virke ekte og troverdige. Men flau var det jo all grunn til å være. Her hadde han lyktes i å få Jagland ut av landet og sparket ham opp til en kremjobb i Brussel uten politisk innflytelse. Hvem hadde trodd at den forviste skulle returnere på denne måten?
Med 36,9 prosent av Nobelkomiteens stemmer hadde Thorbjørn tatt Jens på senga, og sørget for et presidentbesøk på premisser som fikk statsministeren til å krympe seg. - Han er som et barn, tenkte Jens fortvilet i høstsola.

Alt hadde skjedd så fort, faktisk før Stortinget rakk å konstituere seg. Thorbjørn hadde ikke snakket med noen underhånden, ihvertfall ikke med statsministeren. Dette var en utnevnelse helt i Jaglands ånd. Svulstig. Pompøs. Forelsket. Egenrådig. Tankene kvernet mens Jens strammet slipsknuten. Han tenkte på hva Dmitrij hadde sagt.
Russiske Medvedev hadde nemlig forstått hvordan det hang sammen. Alle hadde ventet at han straks skulle kommentere fredsprisutdelingen, men han sa ingenting om Obama. Den unge statslederen gratulerte bare Stoltenberg med åpningen av nytt Storting, en forvirrende og skadefro gratulasjon, tenkte Jens - som om han ville si: Dette hadde aldri skjedd hos oss, Jens. Aldri.
Det knaset i grusen mens han beveget seg mot pressefolkene som sto og ventet. Jens svelget et par ganger og så motløst ned på lakkskoene sine: - Så du trodde du var kvitt ham, men så var det ikke sånn. Han kom tilbake. Han vil alltid komme tilbake.
Jens rettet blikket besluttsomt mot mikrofonen og tenkte: - Fan. I kveld skal jeg drikke meg full med Jonas.

Kommunestørrelse til besvær

2009-09-03T13:56:00.003+02:00

Å gå til valg på tvungen kommunesammenslåing er ingen klar vinnersak. Folk i små kommuner er nemlig mer tilfredse med noen tjenestetilbud enn folk i by, selv om dekningsgraden kan være lavere.
Undersøkelser gjort på nitti og 2000-tallet viste at kommunestørrelse var den viktigste forklaringen på forskjeller i tilfredshet med barnehagetjenesten. Det samme gjaldt for eldreomsorgen. Det er ikke lett å finne entydige forklaringer på disse funnene.
Et datamateriale samlet inn i 1993 tok for seg folks tilfredshet med ulike tjenester som kommunen har helt eller delvis ansvar for. Da en undersøkte mulige forklaringer på at tilfredsheten med barnehagetjenesten varierer, var det kommunestørrelse som slo mest ut. Størrelsen på kommunen som folk bodde i hadde mer å si for tilfredsheten med barnehagetjenesten enn dekningsgrad, partitilknytning, alder, inntekt eller utdanning.
De som bodde i mindre kommuner var mer tilfredse enn de som bodde i store kommuner.

Ulike behov
De som hadde fått behovet for barnetilsyn dekket av kommunen var mer tilfredse enn de som fikk behovet dekket av private eller som hadde et udekket behov for barnetilsyn. Menn var mer tilfredse enn kvinner, de med høyest utdanning var minst fornøyde og sentrumsvelgere var mer tilfredse enn høyrevelgere.
Småbarnsforeldre var mindre fornøyde enn de som ikke hadde småbarn i familien. I sum kan vi si at behov, egeninteresse i tjenesten og kunnskap om den sannsynligvis har stor betydning for å forklare variasjon i tilfredshet. Høy sosioøkonomisk status er forbundet med lav tilfredshet.
En mulig tolkning på de store forskjellene i tilfredshet mellom store og små kommuner er at en er mer avhengig av offentlige tjenesteløsninger i byer, og at man står mer utsatt til dersom det er mangler ved tilbudet. Det kan også være egenskaper ved selve tjenesten eller personalet som gjør at den oppleves som kvalitativt bedre på små steder, men datamaterialet gir ikke entydige svar på dette.
http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=64348&lang=en
http://www.tns-gallup.no/arch/_img/9079569.pdf

Museumsmeldingen - mer av det samme

2009-08-21T13:52:00.009+02:00

En rask gjennomgang av den nye museumsmeldingen kan oppsummeres med at det her er lite nytt. På den ene siden er dette bra, på den andre siden er det foruroligende.
For store deler av museums-Norge er meldingen gode nyheter; det kommer mer penger, slik det har gjort i flere år nå. Det skal satses på formidling, organisasjon og forskning - slik man har lovt lenge, - og jobbet kontinuerlig med de siste åra. Nå skal museene bli profesjonelle, både som arbeidsgivere, forskningsinstitusjoner og formidlere - og dette er målsetninger som har vært formulert ihvertfall siden 2002.

Musemsreformen
Store deler av museumsmeldingen tar for seg virksomheten i de sammenslåtte museumsenhetene som er resultat av føringene som ligger i museumsreformen. Museene har samarbeidet godt med staten når det gjelder sammenslåingene - faktisk har de akseptert en enda mer omfattende sammenslåing enn museumsreformen la opp til i utgangspunktet. Derfor blir det plass til å omtale hver sammenslåtte enhet for seg - noe som får museumsmeldingen til å framstå som et vedlegg til NAFs veibok.
Hvilke forhold kunne man drøftet nærmere? Hva med å gi armlengdes avstand- prinsippet bredere omtale? Undertegnede savner en mer inngående og prinsippiell drøfting av museenes rolle som aktive og kritiske iakttagere til samfunnet omkring oss, og diskusjon av ulike strategier som staten selv kan følge for å bidra til dette.

KKD og ytringsfriheten
Det kan virke som departementet ikke helt har forstått sin egen betydning som lokomotiv for forvaltning av ytringsfrihet og garantist for fri debatt og åpenhet. Denne rollen burde vært diskutert i samme åndedrag som man paternalistisk tar for seg museenes egen rolleforståelse. På sikt kunne slike diskusjoner ført til at vi fikk oppleve utstillinger som var reelt kritiske, også der det koster å gå motstrøms. Vi kunne fått forsvarsmuseer som tok opp de sivile tapene ved krigen vår i Afghanistan. Vi kunne fått enda flere utstillinger støttet av UD som kritiserer regimer som vi har handelsforbindelser med.

Legger føringer
Meldingen tar for seg mangfoldsperspektivet og måten det er behandlet på i norske museer, her er antydninger som kan forstås som innspill til ønskede vinklinger i framtida. Etter første gjennomlesing virker dette litt utidig. Det har jo kommet forsikringer fra øverste hold flere ganger om at museene selv skal ha kontroll med innhold og vinkling på sine utstillinger, da sømmer det seg ikke å bruke avsnitt på å formulere hvilke vinklinger staten foretrekker på dette temaet.
Til slutt: det er snålt at en ikke har greid å få på plass en statlig forsikringsordning for samlinger på utlån innenlands. Dette gjør at det nå er billigere å låne til seg en utenlandsk kunstutstilling, enn å vise fram nøkkelkunstverk fra norske museer på et museum i distrikts-Norge. Den statlige forsikringsordningen har vært til gjennomgang i trekvart år nå. Dersom den kom på plass, vil det gavne mange besøkende i distriktene. Derfor: Hallo Senterpartiet - hvor er dere?

Hoppbakkekameratenes buklanding

2009-08-19T13:44:00.004+02:00

I noen uker har Frp og Høyre raljert over Trondheim kommunes underskudd på 208 milioner kroner. Høyre og Frp har brukt dette budsjettunderskuddet som argument for at sosialdemokratisk flertall betyr økonomisk vanstyre.
Men hva skjedde egentlig i Trondheim etter at Ap tok over:
Trondheim kommune ble første storby som fikk full barnehagedekning. 16 skoler er blitt rehabilitert, og det er foretatt en massiv satsing på eldreomsorgen. Hver tredje norske sykehjemsplass som ble bygd, er blitt oppført i Trondheim som nå har høyest dekningsgrad av alle norske storbyer. Bemanningen er økt med 25 prosent, og ventetiden er halvert.

Etter det ble kjent at hoppbakkepartiene Frp og Høyre overskred Holmenkollbudsjettet med det tredobbelte av Trondheims totale underskudd, er valgkampargumentene til de borgerlig/liberalistiske blitt litt mindre raljerende. Med god grunn.

Jordan - Midtøstens lillebror

2009-08-11T17:12:00.004+02:00

Inneklemt mellom stater i konflikt ligger Jordan som en fredfylt plett, snart klar til å bli en turistnasjon på linje med Tyrkia. Hvis ikke ekstremistiske krefter kommer ut av kontroll.

"Where you from?" spør drosjesjåføren intenst, mens han vekselvis ser på oss, deretter på midtstripen som ruller forbi mellom hjulene foran seg. "Ah! Norway! Norway good!" sier han overbevist og lener seg tilbake i bilsetet.
Det går fort med jordansk drosje fra Aqaba by og inn til hotellet i utkanten av byen. Det er få biler på motorveien, og vi registerer at vi aldri før har kjørt så lenge og så fort midt i veien før. Drosjesjåføren bekrefter det vi allerede la merke til da vi ankom på flyplassen: det er godt å være norsk i Jordan, det er sikkert bedre å være norsk i Jordan enn i Danmark og de fleste andre steder nå for tiden. Uka før vi dro hadde representanter fra en islamsk organisasjon troppet opp på den norske ambassaden i Amman for å takke Norge fordi vi ga støtte til palestinerne under konflikten på Gazastripen. Dette går ikke upåaktet hen i et land som består av 60 prosent palestinere, mange med en dramatisk flyktningehistorie bak seg.

En fredelig plett
Så åpner hotellområdet seg foran oss. Portierene åpner døra for kvinnene, og vi smyger oss ut. Litt beskjemmet sluser de oss gjennom sikkerhetsinngangen, lurer seg til å se ned i vesken vi har gitt fra oss. Det lyser ikke rødt. De takker oss og smiler rødmende i det vi beveger oss mot resepsjonen, som om de har trengt seg inn på oss på en utilbørlig måte.
Vi opplever derimot sikkerhetskontrollene betryggende. Drar man til Midtøsten er det vanskelig å slippe tankene på kriger som har rast like ved, eller selvmordbombene som har rammet turistmål, men mest av alt de fastboende selv.
Lokalbefolkningen i Aqaba er imidlertid ivrige med å fortelle at Jordan er trygt, og det har de jo rett i. Landet har ikke vært plaget av jevnlige aksjoner slik som for eksempel Egypt. Det er rolig her, og jordanerne vi møter vil at det fortsatt skal være slik. Tala Bay i utkanten av Aqaba skal bygges opp til å bli en stor turistmaskin, hit skal det komme tusenvis. Kanskje kommer de ferierende til å bringe velstand til jordanerne i sør, mange vil få jobb i turistindustrien, men det forutsetter at landet beholder ryktet sitt som en fredelig plett midt blant stater i konflikt, fare og kaos.
Av og til lurer de oss fordi de tror vi må beroliges: en kveld raser tre biler gjennom hovedgaten, de vifter med palestinske flagg og skyter i lufta. Vi spør tre uavhengige hva det var. En ser bort - sier det er opptog til ære for kong Abdullah. En annen mumler at det dreier seg om et bryllup. En tredje vil ikke svare. Han vil heller snakke om korallsmykkene som han vil vi skal kjøpe.

For hva skal man kjøpe med seg fra Jordan? Utenfor Aqaba finnes det korallrev, her finner man ett av de beste dykkerstedene i verden rett utenfor hotelldøra. Og man behøver ikke svømme langt ut, eller dra ut i båt for den saks skyld. Halvannen meter under overflaten på Rødehavet er det korallrev i alle slags farger - hvite, rødlige, blålige. Her er fremmede fisker og blekkspruter, men også ekle sjøpinnsvin som gjør at man må bruke strandsko i vannet. Tala Bay tilbyr ikke glatte sandstrender, men hvem behøver det, når havet utenfor er et kjempestort akvarium? Det mest relevante souveniret å kjøpe med seg hjem er derfor korallsmykker, men ble vi ikke advart mot det i en av de få reiseguidene på Jordan som vi fant i Oslo?
Smykkeselgeren ler av oss: - For det første er mange av korallsmykkene ikke herfra, for det andre er det ikke smykkeproduksjonen som truer korallrevene. Det er de store tankerne utenfor, båter som soper med seg vegetasjonen på havbunnen og forstyrrer livet der nede. Smykkekunstnernes innhøsting er bærekraftig, påstår han.
Vi vet ikke hva vi skal tro, men vi forstår at det finnes drøssevis av etterlikninger på markedet, og at det er like vanskelig å kjøpe koraller i Jordan som det er å kjøpe tepper i Istanbul; som turist har man ikke mulighet til å se forskjellen på uekte og verdifull vare.

'Made in China
Handler man suvenirer i Aqaba kjennes det ikke så veldig rart å oppdage at de er egentlig er laget i Kina. For det første er det ikke mange souvenirbutikker her, ennå. For det andre har sør-Jordan lang historie som gjennomfartsåre for handelsfolk. I dette området finnes det spor etter mange verdenskulturer og historiske epoker. Et par timer med buss, i 800 meters høyde, ligger den historiske byen Petra, nylig utnevnt til et av verdens underverker. Vi reiser dit med reiseselskapet vårt, bestefar og bestemor, fire små barn og en tenåring. Det koster oss like mye som reisen for en fra Oslo til Jordan og tilbake. (Tips: kjøp turen hos lokale guider i Aqaba.)
Vi har med babyjoggervogn som vi triller de minste barna i. Turen inn i byen innebærer nesten seks timers gange, men er sannsynligvis like storslagen som en tur til pyramidene eller Machu Pichu. På alle kanter i fjellsiden er det gjennom flere tusen år gravd ut gravkammer, bønnesteder og boliger. De er gravd ut i sandstein, og forteller om arkitektur inspirert av romere, asiater, grekere. På turen kjennes det ut som vi beveger oss gjennom flere klimasoner, det er vekselvis varmt, iskald vind, overskyet, stekende sol. Guiden sa vi skulle ta med oss en ekstra genser, men det er ikke nok. Gjennomsnittstemperaturen er på under ti grader nå i mars, og mange i følget er ikke godt nok kledt. Guiden selv har imidlertid tilstrekkelig varme klær på seg, både ekstra jakke og skjerf. Ingen av turistene klager over manglende informasjon, selv om noen bare har shorts og t-skjorte på.

Underverket Petra
Den første timen beveger vi oss gjennom et smalt pass der fjellsidene rager 50 meter rett opp langs sidene. Skulpturer og vannkanaler er gravd ut i fjellsiden.
Det var nabateerne som bragte Petra til rikdommen som skulle prege dette kulturminnet. Her gikk det opprinnelig en gammel karavanevei der handelsfolk ofte ble overfalt og plyndret. Nabateerne tilbød seg å beskytte de reisende mot betaling. Slik kunne de finansiere og bygge opp Petra til det vi ser i dag: etter en times vandring åpner det seg en tempelformasjon i fjellet rett foran oss. Foran ligger en stor åpen plass. To kameler ligger utenfor det som antakelig har vært et gravkammer. De venter dovent på at trøtte turister skal sette seg på ryggen deres mot betaling. Langs fjellveggen ved formasjonen ser vi små hakk i fjellet. Det er skulptørenes to tusen år gamle "stige". De startet arbeidet sitt øverst i fjellsiden og jobbet seg nedover, slik at kunstverket ikke skulle raseres av fallende stein mens de arbeidet. Skulptørene har altså arbeidet ovenfra og ned.
Noen barn løper omkring og selger smykker. Vi kjøper ikke suvenirer av barn, fordi barn skal gå på skolen om dagen. Men vi kjøper smykker av de voksne selgerne som har bodene stående langs veien. Det lønner seg. Prisene her er lavere enn i Aqaba, og kunsthåndverket er vakkert.
Veien blir bredere, og fjellsidene er nå fylt av huler, noen ment for tilbedelse, andre er gravsteder, noen har vært brukt til boliger. Vi passerer også et gammelt teater. På endeholdeplassen for oldtidsgaten ligger en moderne uterestaurant. Turistfølget benker seg ved noen skyggefylte bord, og får mat direkte fra grillen. Vi plukker bort ustekte kjøttboller (e.coli -infeksjon), grønn salat (bendelorm, spolorm) og rått kyllingkjøtt (salmonella). Da ender vi opp med ganske velsmakende vegetarmatmat, og friske barnemager på turen hjem. Gåturen tilbake er anstrengende med barna i vogn. De to eldste rir på lånt hest det siste stykket. Både hestene og kamelene er velholdte og ser sunne ut, for like i nærheten av Petra ligger et dyrehospital. Det er under selveste dronning Ranjas beskyttelse.

Dronning Ranja er opprinnelig palestinsk. Under Gazakrisen ved nyåret ga hun blod for palestinersaken mens israelerne slapp bombene sine over det tett befolkede Gaza. Vakre dronning Ranja er konen til kong Abdullah, sønn av avdøde kong Hussein som hadde en sentral rolle under Oslo-prosessen. Kongen hersker eneveldig i Jordan. Han er delvis oppvokst i England og har sterk tilknytning til Europa. I de fleste butikker i Aqaba finnes det bilder av ham på veggen, gjerne blomsterdekorert.
Den jordanske kongen har oppmuntret til utviklingen av turistnæringen slik vi ser den nå. Og dersom turismen får utvikle seg bærekraftig og uten dramatiske terrorhendelser, kan Jordan komme til å bli ett av de mest ettertraktede turistmålene i Midtøsten. Nylig har imidlertid Al-qaida varslet at de vil "befri" palestinerne på Gaza fra Irak, via Jordan og Israel. Skal Jordan bli et like ettertraktet turistland for europeerne som deres egen verdensdel, gjenstår det å se om landet fortsatt greier å holde ekstremistiske krefter i sjakk.

Irakisk kunstner sensurert

2009-06-27T21:34:00.003+02:00

Kunstneren Mahmoud Alibahdi flyktet fra Irak til Danmark i 1993. I juni ble kunstverket hans "Danmark?" sensurert bort fra en utstilling i Fredriksberg Rådhus som han var blitt invitert til å delta på.

Verket viser politikerne Pia Kjærsgaard og Asmaa Abdol-Hamid. På bildet har de to byttet fjes, og mellom dem henger det en vimpel som er brennmerket.
Dette ble for mye for kommunen, og visekommunaldirektør Bjørn Thomsen forklarte derfor kunstneren at flagget måtte fjernes om kunstverket skulle være med på utstillingen.
Dette ville ikke Mahmoud Alibahdi. Han valgte i stedet å stille ut verket foran inngangen til rådhuset på åpningsdagen.

kilde: http://kpn.dk/billedkunst/article1738868.ece

Den farlige kunsten og sosialdemokratiet

2009-06-22T16:56:00.003+02:00

Endelig har kunstnerne begynt å diskutere sin egen rolle. I en kronikk i Aftenposten etterlyser forfatter Vetle Lid Larssen kunstens provokatører. Hvor ble de av?

Vetle Lid Larssen er ikke alene om å etterlyse kunstnere med sterke meninger. For et par måneder siden gikk kulturministeren selv ut og spurte etter skapende opprørere.
“Kunstnerne mener det som er formålstjenlig for dem,” svarer Vetle Lid Larssen i Aftenpostens ingress. Men hvorfor ble det slik?
Kanskje finnes det politiske forklaringer på at kunstens provokatører uteblir. Kanskje er mangelen på opprør faktisk dysfunksjon av en kulturpolitikk som i utgangspunktet er godt ment.

Hva er sosialdemokratisk kulturpolitikk? Få sier det rett ut, men sosialdemokratisk kulturpolitikk er å bruke kulturen aktivt til å fremme sosialdemokratisk politikk. Dette kan dreie seg om utjevning av levekårsforskjeller, tilgjengelighet, eller inklusjon av grupper som tidligere ble holdt utenfor kulturopplevelser.
For å virkeliggjøre dette må regjeringen skaffe seg kontroll over den kulturpolitiske styringskjeden, og dette har gått som en rød tråd gjennom regjeringens virke siden den tiltrådte. Strukturendringer har vært solgt inn som kampen mot “det tungvinte byråkratiet”, “opprydding”, “mer til kunstnerne” eller “effektivitet”. Andre ganger har man kastet retorikken over bord og snakket rett fra levra: Større kontroll med innsetting av styremedlemmer ved norske museer er del av et politiseringsprosjekt.

Det har ikke vært lett for motstanderne av norsk kulturpolitikk å være uenige:
De som ikke trodde på museumsreformen har fått merke at ministeren mente alvor. De lydige har imidlertid blitt belønnet for sin lojalitet. Kombinasjonen av pisk og bløtkake har ført til at kunst og kulturliv har hatt to grunner til å holde seg på den brede vei: Protester og trass kan føre til tap av pengestøtte, mens politisk korrekthet gir statlige penger i kassa.
Et eksempel: For et par år siden ble norsk kunstliv og museene tvunget til å gjennomføre Mangfoldsåret, og prioritere mangfoldsprosjekter framfor andre planlagte prosjekter. Det lå sterke politiske og økonomiske føringer for at kulturlivet skulle samarbeide med makthaverne om dette. Kulturlivet leverte fra seg jattende og politisk korrekte bidrag på løpende bånd. Mye var svært bra, ingenting var kontroversielt.

Det er svake tradisjoner for å drøfte ytringsfrihet prinsipielt innenfor sosialdemokratiet. Historisk sett har slike spørsmål vært håndtert litt klossete. Vi så det da blasfemiparagrafen ble drøftet, vi ser det ved at Kulturdepartementet i liten grad frontes som ytringsfrihetsdepartementet. Hvor var de da Lars Vilks ble drapstruet etter å ha vist provoserende kunst på Vestfossen kunstlaboratorium? Kan kontroversielle kunstnere og institusjoner egentlig stole på“sitt” departement dersom de produserer uvanlig eller farlig kultur?
Den sosialdemokratiske kunstpolitikken fremmer ikke opprør eller annerledes-kunst. Derfor er det viktig at vi har institusjoner som Fritt Ord, som støtter prosjekter staten ikke orker ta i. De virkelig kontroversielle prosjektene vil nemlig aldri bli realisert dersom kulturlivet kun var avhengig av offentlige midler.
For tiden er det ingen som stiller krav om at ytringsfrihetsspørsmål skal løpe parallelt med den kulturpolitiske styringen. Det burde vært gjort, for dagens politikk er noe annet enn en vanlig ryddesjau. Flere kulturpolitiske grep har skapt større maktkonsentrasjon, og gir økt handlingsrom til å påvirke kunst og kultur i politisk ønsket retning, indirekte eller direkte.
Hvor er så Vetle Lid Larssens provokatører oppi dette?
Kanskje er det slik at for mye kulturpolitikk har skapt rammer som gjør det mest behagelig å følge strømmen, framfor å fungere som virkelig kritiske observatører til samfunnet rundt oss.

artikkelen ble publisert i Aftenposten i juni 2009

Av sine egne skal man ha det

2009-06-17T11:29:00.002+02:00

Folkejournalisten hadde gleden av å høre Torbjørn Røe Isaksen på radioens morgensending for en stund siden. Isaksen er som kjent en av dem kan komme til å gjøre karriere i Høyre når han blir litt eldre. Isaksen har markert seg som en hissig, veltalende debattant, litt utpå høyresiden i Høyre. Han har retorisk enkle svar på spørsmålene han får, er uredd, og kan nok statsvitenskap til å vite hvem han bør snakke til for å vinne stemmer.

Torbjørn Røe Isaksen ble i intervjuet bedt om å kommentere Erna Solberg som partileder, jfr. de dramatisk dårlige resultatene på meningsmålingen i mai.
Åpenhjertige Isaksen svarte at Erna ikke var karismatisk og at hun ikke var god i TV-debatter. Skulle han derimot si noe positivt om henne, måtte det være at hun var usedvalig tykkhudet, altså godt rustet til å ta i mot kritikk. Han misunte henne ikke det hun sto oppi nå, sa Isaksen slangeaktig deltagende.

Hva skal man med fiender, når man har slike partifeller? Det sies at man skal vende det negative til noe positivt dersom man blir bedt om å beskrive sine negative sider for eksempel på et jobb-intervju. Det Isaksen gjør her, er det tvert motsatte. Han får partilederen sin til å framstå som en venneløs idiot, tykkhudet, ukarismatisk og uten evne til å ta partiets misnøye innover seg. Isaksen framviser et skoleeksempel på Høyre i fri dressur. Partiet skryter på seg høyde under taket og rom for fri debatt, men i praksis framstår de som et parti i oppløsning, som spiser sine partiledere når motgangen rammer dem.

Også vi som ikke stemmer på høyrepartier trenger et sterkt Høyre. Et sterkt Høyre virker disiplinerende på Fremskrittspartiet, og kan gjennom sin verdikonservativisme fungere som forsvar for velferdsstaten.
Derfor liker vi ikke å se Isaksen gjøre kål på partilederen sin på denne måten. Tiden er inne for å samle troppene, tiden er inne for å snakke alvorlig og vennlig om hverandre. For Høyre har helt andre og viktigere problemer enn Erna Solberg. Torbjørn Røe Isaksen er ett av dem.

Tobarnspolitikk - noe for oss?

2009-06-10T10:05:00.007+02:00

"Ett barn mindre betyr en TV mer", sier et ganske nytt vietnamesisk ordtak. På to år har Vietnam lyktes i å drive gjennom en barnebegrensningspolitikk som kan skape dyptgripende endringer i landet.

Egentlig startet den vietnamesiske barnebegrensningspolitikken allerede på sekstitallet, går det fram av danske Information 10. juni. Vietnams forbilde var Kina, som gjennom knallharde tiltak var i ferd med å få kontroll over befolkningseksplosjonen. Den vietnamesiske politikken bidro til at økonomien bedret seg, og var såpass vellykket at Vietnam gikk bort fra den i 2003.
Dette førte til rask fødselsvekst igjen. Spesielt bekymret var man over det store antallet tobarnsforeldre som valgte å få et tredje barn, i løpet av 10 måneder vokste fødselsraten med 10 prosent i denne gruppen. Noe måtte gjøres.

I fjor ble det på nytt satset på å få ned antall barnefødsler, dog uten de samme sansksjonstiltak som på sekstitallet. I stedet skulle det være mulighet for å finne "lokale løsninger" på problemet. De lokale tilpasningene var subtile, men vellykkede - det kunne dreie seg om at foreldre til mange barn ble nektet jordlappen de søkte på, at de mistet karriereopprykk eller at de blir utsatt for et hardt normativt press der tobarnsfamilien framstilles som det ideelle, mens mangebarnsfamilien er komisk og signaliserer tøylesløshet, eller at man kulturelt sett er slave av en fattig vietamesisk fortid.

Hvilke andre konsekvenser har tobarnspolitikken hatt utenom økonomisk suksess og mindre barnerike familier? Vietnam har verdensrekord i antall aborter, hver kvinne hadde i gjennomsnitt 2,5 aborter i 2002. En helsearbeider sier til Information at det tidligere for det meste var eldre kvinner som tok abort. Dette er nå i ferd med å endre seg, flere yngre kvinner tar abort, og det er jentefostrene som sorteres bort. Det fødes i dag 114 gutter pr. 100 jenter i byene, noe som kan komme til å få stor innvirkning på det vietnamesiske samfunnet på sikt. Hvem skal ta seg av de gamle? Hvordan skal det gå med mennene som ikke lykkes i å skaffe seg kone?

Man kan håpe på at skjevforhold i antall fødte gutter og jenter vil få positiv innflytelse på kvinners liv i Vietnam på sikt, skriver Information.
Kanskje vil det føre til at kvinner blir mer verdt og behandles bedre. Forskning fra andre land i samme situasjon viser dessverre det motsatte. I disse samfunnene er kvinnene dessverre mer voldsutsatte, avslutter artikkelforfatteren.

Vanskelig for Gazapasienter

2009-06-07T08:48:00.003+02:00

En rapport utarbeidet i mai av Physicians for Human Rights-Israel skriver at pasienter fra Gaza presses for informasjon av israelsk etterretningshetstjeneste.
Pasientene er avhengig av å komme seg ut av Gaza for å få medisinsk hjelp, men avtvinges informasjon for å få utreisetillatelse, skriver British Medical Journal (BMJ) i mai. Mellom januar og mars i år ble mer enn 400 pasienter tatt inn til forhør. Rapporten som ble presentert på et FN-møte i Geneve nylig, sier at sikkerhetstjenesten også har begynt å forhøre mindreårige pasienter. I tillegg har de begynt å fotografere pasienter uten samtykke,og holde dem under forvaring uten å informere om når de vil slippe fri. Pasienter som ikke samarbeider, blir nektet utreisetillaltelse og sendt tilbake til Gaza.

En pasient omtalt som R hadde kreft, og var på vei til medisinsk behandling i Israel sammen moren sin da hun ble stoppet av tre agenter som tok henne inn til forhør der de spurte henne ut om faren og onkelen hennes og hvor disse jobbet hen. En annen pasient fra Gaza med nyrestein var på vei til Israel i desember da han ble tatt inn i forhør og spurt hvilke fra familien hans som tilhørte Hamas eller Islamic Jihad. Han svarte at ingen av familien tilhørte disse organisasjonene. Dette resulterte i at han ble sendt tilbake til Gaza.

Physicians for Human Rights oppfordrer til at det blir slutt på at pasienter brukes til å samle etterretningsinformasjon. Den israelske etterretningstjenesten har på sin side benektet forhold som rapporten omtaler, men skriver i en uttalelse: "The position of the security service is determined by concrete circumstances and balances an estimate of the level of threat posed by the individual requesting entrance to Israel for medical treatment against medical need".

kilde:
BMJ 2009;338:b1879

De gamle og kapitalismen

2009-06-06T08:21:00.000+02:00

Matbutikk og ettermiddagsrush.

Køen er lang, og foran oss står en gammel dame med gåstol og slitt kåpe. Hun diskuterer lavmælt med kassadamen: "Men det skal være dekning på kontoen, kan jeg se kvitteringen? Åja, her står det at tomatene koster 29,90. Det skal være 19,90. Det sto 19,90 i grønnsaksdisken.»

Kassadamen lener seg framover og svarer med innestengt irritasjon i stemmen: «Du har kjøpt tomatene som lå ved siden av – de kostet 29,90. Tilbudstomatene til 19,90 er forresten utsolgt,» hvisler hun.
«Men det sto 19,90..» fortsetter damen, vil liksom ikke helt gi seg.

Noen bak i køen sukker - hørte hun det? Vi ser på hendene hennes mens hun fjerner pizzaen som hun nå ikke har råd til. Så betaler hun og legger tingene sine i den medbragte plastposen.

Køståerne ser bort, ser på klokka, hysjer på barna. Venter.
Vi er så lei av dem – disse godtroende, eldre menneskene - gjerne med ett eller annet lyte, som lar seg lure gang på gang. De skjønner liksom ikke at det er dem tilbudsplakaten i grønnsaksdisken er myntet på: gamle, dumme og nærsynte som ikke forstår at butikken har lagt de dyre varene rett ved siden av tilbudsvarene, slik at det skal se ut som de dyre varene er på tilbud. De er lette å lure, og når de fra tid til annen avslører fenomenet, utviser de flauhet og gammelmodig sårbarhet. Slik som kvinnen med den slitte kåpen foran oss - hun har så lite penger at handlebudsjettet ryker dersom det presses for ti kroner ekstra. Vi ser det nå.

Vi unge, forbrukerkompetente er av et annet slag. Vi vet å glefse fra oss når finansrådgiveren ringer for å gi oss et tilbud.
«Ja, liksom,» sier vi ettertrykkelig til pengepugeren som spakner hen i telefonen.
Vi plukker alltid med oss rett vare, og hvis svindelbutikken har lokket oss helt fram til kassen med noe som viste seg å ha falsk prissetting – ja, da vet vi å tvinge den hvislende kassadamen opp fra svingstolen og ned til grønnsaksdisken for å sjekke forholdene enda en gang.
Vi vet å ta igjen, tenker vi tilfreds, mens vi betrakter den gamle damen som smyger seg skamfullt rundt hjørnet.

Den glemte kampsaken

2009-06-05T09:00:00.000+02:00

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har nylig levert fra seg meldingen "En gledelig begivenhet, Om sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselsomsorg". Meldingen ble behandlet i Stortinget 28. mai, og tar for seg fødselsomsorgen i Norge. Den ble kritisert for å være veldig lite konkret, uten faglig tyngde og at distiktspolitiske hensyn synes å veie tyngre enn tryggheten til de fødende og barna.

Det er legene Pål Øian og Per E. Børdahl i Dagens Medisin som har målbåret kritikken, som kan betraktes som en refs til HOD.
De beskriver meldingen som lite forpliktende, med få forslag til konkrete kvalitetsforbedrende tiltak.

Som eksempel nevnes Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) som ble opprettet i 1988 og som har behandlet over 1000 saker relatert til sviktende fødselshjelp. Det er utbetalt mer enn en milliard kroner i erstatning. Dette er mye penger, og bak tallene ligger det mye smerte for familier, pårørende og ansvarlig helsepersonell. Likevel sier ikke stortingsmeldingen noe om hvordan en kan lære av feilene som er gjort; Hvorfor skjedde ulykkene? Skyldtes de manglende kommunikasjon, dårlig kompetanse, var arbeidsbelastningen for stor, ble fødselen for dårlig overvåket?

Øian og Børdahl skriver videre at det virker som distriktspolitiske hensyn har total forrang framfor medisinske, men også forrang framfor økonomiske hensyn: I stortingsmeldingen står det at feriestenging av fødeinstitusjoner ikke skal skje av økonomiske årsaker. Dette betyr i praksis at små institusjoner på landet som har en til to forventede fødsler pr. uke må leie inn legevikarer som koster 60 til 70.000 kroner i uka, og at disse legene kan komme til å sitte og tvinne tommeltommer, mens store avdelinger med 100 ganger flere fødende må avvikle ferie uten vikarer.

Det er de fødende kvinnene som har mest å tape på en dårlig organisert og lite kvalitetssikret fødselsomsorg. Men fødende kvinne er man bare høyst et par ganger i livet, og som oftest går det jo bra. Dermed er det ganske politisk trygt å skjære ned, unngå forpliktende tiltak, fortie tabbene og sette pengene i prosjekter med mer politisk gevinst. Stortingsmeldingen føyer seg inn i en rekke nedskjæringer og feilprioriteringer rettet mot den mest sårbare tiden i kvinners liv, men gled ganske glatt gjennom behandlingsprosessen.

God fødselsomsorg er jo ikke lenger et viktig feministisk og likestillingspolitisk tema, og dette kommer nok dagens 25-åringer til å få merke i årene framover.

kilde: "Skuffende om en gledelig begivenhet" av Pål Øian og Per Børdahl, Dagens Medisin 14. mai 09

Vi som elsker Daley Thompson

2009-06-04T18:01:00.000+02:00

Folkejournalisten skal i dag ta for seg idrettshelten Daley Thompson fordi hun innser at hun har forsømt seg med hensyn til sportsstoffet på nettstedet de siste ukene.

Denne gangen henvender hun seg til folk som vanligvis ikke er opptatt av sportsnyheter, fordi de synes det ikke engasjerer, eller fordi de tror at sportsstoff ikke angår dem. Daley Thompson angår imidlertid oss alle. Han ble født 30. juli 1958 i London, og het egentlig Francis Morgan til fornavn, "Daley" var kun et kallenavn han pådro seg senere. Gjennom sin sportskarriere vant han to OL-gull, ett EM-gull og to VM-gull. Han satte hele fire verdensrekorder i tikamp, og var ubeseiret fra 1979 til 1987. Hans personlige verdensrekord på 8893 poeng sto i ni år.

Verdens beste utøver i tikamp blir av mange ansett som den ultimate idrettsutøver - på grunn av kravet til allsidighet innen ulike tradisjonelle, klassiske idrettsøvelser. Det er altså denne ferdigheten i allsidighet som gjør Thompson til verdens største idrettsutøver noensinne. I tikamp tildeles utøverne poeng i henhold til skalaen på en internasjonal tabell. I de tekniske øvelsene får utøverne tre forsøk, hvorav det beste resultatet teller. Den som får flest poeng til sammen vinner konkurransen.

Vi som løper middels fort med barnevogn til barnehagen, men som greier å bære mer enn fem liter melk på en gang, - eller vi som har problemer med å greie to netter uten søvn, men som kan få en gråtende unge til å le på 30 sekunder, - vi vet hvilken bragd Daley Thompson sto for. Kravet til en idrettshelt i tikamp er nemlig å prestere best sammenlagt, og det greide Thompson hele ni år på rad! Hvem kan etter Daley Thompson si at sportshelters liv og prestasjoner ikke angår oss?

Det kan nevnes at tikamp tradisjonelt har vært en øvelse for menn, men i 2003 ble det åpnet for at også kvinner kunne delta. Hittil har kvinner imidlertid hovedsakelig vært representert i greinen sjukamp, som omfatter færre øvelser. Kravene til allsidighet er imidlertid de samme.